mandag 26. januar 2009

The Good, the Not So Bad and the Ugly

Christopher Nielsen står som en bauta i norsk tegneseriemiljø. Som person har han visse likhetstrekk med denne bautaen. For en gangs skyld vil jeg ikke være objektiv. Tegningene til Nielsen er noe av verste jeg vet om. Jeg var akkurat passe animert den ene gangen jeg snakket med ham og nevnte dette. Mission accomplished var svaret. Historiefortelleren Nielsen er noe helt annet. Første gangen jeg ble oppmerksom på Nielsen var på Karl Johan og jeg fikk beskjed om og ikke være kjip. For å unngå det betalte jeg 10 kr. og fikk til gjengjeld Gateavisas Tegneseriespesial 1981. I dette bladet var det ikke mindre enn to historier av Nielsen. Det var bl.a. også en serie av Ingvar Ambjørnsen, ikke hans mest minneverdige øyeblikk. Det jeg husker best fra dette bladet var en nokså grovkornet Disney-parodi (Donald som voldtektsforbryter og gjella av Minni og damene). Nielsens historier husker jeg som en lidelse å lese. Til mitt forsvar var jeg ung og dummere.


Nielsen har en stor produksjon av serier og det har og blitt laget animasjons tv-serier og film av seriene hans. To trøtte typer og Fri Willy. Siden jeg ikke er hans største fan skal jeg bare nevne et par av seriene hans jeg virkelig liker. I 1988 kom En Fettsugers Bekjennelser på Semic Nordisk Forlag. At Norges, på den tiden, største tegneserieforlag tok sjansen på å utgi Nielsen var en aldri så liten sensasjon. Historien er hysterisk morsom og akkurat så motbydelig at jeg satt lamslått tilbake og kunne ikke annet enn å like den. Så til det jeg mener må være hans beste serie noensinne. I 1990 kom, på samme forlag, Jazzbasillen. Dette er fortellingen om han så gjerne vil spille jazz og som uheldigvis mangler talentet. Dette foregår i jazzmiljøet i hovedstaden på 50-tallet. Her har Nielsen fått til alt. Så vidt jeg kan forstå er miljøet, musikkreferansene, byen og slang`en riktig. En stor tegneserie og unik i Norge på denne tiden. Og den må være noe av det beste en kan finne av norskproduserte tegneserier.
Dette var så en kort presentasjon av Christopher Nielsen og i dette tilfellet gjelder regelen : Less is more.

Ingen kommentarer: