mandag 8. juni 2009

Andre Franquin og prisen genialitet koster


Jeg skriver sjeldent om humoristiske serier og det kan ha en sammenheng med min manglende humoristiske sans eller det kan være at altfor få serier av denne typen passerer nåløyet jeg har satt til minst mulig omkrets.
Likevel er det de som har så god klaring at de kunne kjørt et hangarskip gjennom dette nåløyet. En av de er det belgiske geniet Andre Franquin. Han ble født 03.01. 1924 og døde 05.01. 1997. I løpet av dette livet gikk han fra de høyeste toppene innenfor tegneseriefaget og var en av de mange som fikk lov til å feie bunnen i den menneskelige tilværelsen, sammen med alle oss andre som ble psykisk alternative og syke for en eller flere perioder.


Franquins lykketreff var når han begynte å tegne Sprint i 1946 (Spirou et la maison préfabriquée) og fra der fikk han bevist hvilken genial tegneseriskaper han var. Greven av Champignac, Zero og Spiralis er noen av de figurene han skapte senere. I 1955 byttet han forlag og skapte, det som på norsk heter Tobben ( det ble utgitt fire album på norsk, ikke spesielt annerledes). Så kommer han tilbake til Sprint og lager bl.a. albumene I Skyggen av Z og Z for Zero. Dette er det mest geniale som er laget i serien om Sprint og Kvikk. Og er ennå noe av det ypperste presentert av fransk-belgiske humorserier.

Så tar han det hele et skritt videre opp trappen med geniale ideer. Forlagsassistenten Gaston / Viggo får sin egne ensidere og verden blir aldri den samme. Viggofonen, en 2CV på alternativt drivstoff, en argsint måke, vennen Julius og kjærlighetsinteressen Janne i en genial slapstick som i løpet av 18 album ikke blir kjedelig. Det er som er kjedelig er at Franquin solgte rettighetene til Spiralis, som han fikk frigitt fra forlaget Dupuis etter en langvarig uenighet i rettsalene, og det endte opp med å bli tegneseriens svar på Dan Brown (bare elendig). Mesterverket til Franquin er noe han begynner mer eller mindre samtidig med at han lider av et alvorlig nervøst sammenbrudd. Sorte Sider er terapi, depresjon og ekstrem kynisme blandet dit hen at en ler mens latteren setter fast. Og bare så inn i granskauen genialt. Det er siden to skoler innenfor belgiske tegneserier. Den ene er nasjonalsybolet Herge og så er det Franquin . Det er ikke tvil om hvilken jeg har mest sansen for ?
Her har jeg sakset fra internett og lånt fra Bjørge Staviks gjennomgang av historien om Sprint om de Sprint-albumene Franquin laget. Adressen til resten av artikkelen står rett nedenfor.


http://home.nvg.org/~bs/comix/omsprint.html



André Franquin
Jijé ble allerede på denne tiden betraktet som veteranen i belgisk tegneseriekunst og derfor var han også en ettertraktet læremester. En av hans elever var André Franquin.
I 1946 lot Jijé Franquin tegne en 12 siders episode med Sprint og Kvikk. Den het "Fantasio et son tank" og er ikke utgitt på norsk. Resultatet ble tilfredsstillende, og i juni 1946 overtok Franquin serien. Han var da 22 år.
Jijé hadde utviklet serien til å være en både dynamisk og karaktermessig uttrykksfull tegneserie, og Franquin fortsatte i samme stil.
Etter de to historiene "Svarthattene" og "Smuglermysteriet", som du kan lese om i album nr. 28, forandret Franquin i 1950 innfallsvinkel til serien. Historien "Il y a un sorcier à champignac" (Utgitt som album nr. 30: "Trollmannen i Champignac") introduserer denne nye linjen. Den er lengre (hele 57 sider) enn de tidligere episodene og preget av mere overskuelig oppbygging av sidene. Dessuten er det i denne historien at Franquin starter med å introdusere det faste persongalleri, og han skaper landsbyen Champignac, som senere ble base for mange eventyr. Greven av Champignac møter vi første gang i denne historien, og vi opplever hans vellykkede eksperimenter med soppekstrakter (inklusive bivirkningene). Og vi møter innbyggerne i Champignac med den selvopptatte borgermesteren i spissen.
Alt i neste album "Kampen om arven" (Album nr. 7) blir persongalleriet ytterligere utbygd, der en av seriens mest markante skurker, Kvikks fetter Zantafio, blir introdusert. I forskjellige forkledninger og posisjoner duker han senere opp i album som "Ned med diktatoren" (Album nr. 9), "Kvikk i knipe" (Album nr. 11), "I skyggen av Z" (Album nr. 3) og "Tora Torapa" (Album nr. 17)(Det siste av Fournier). Men det er også i "
Kampen om arven" at Sprint og Kvikk finner Spiralis, som gjennom Franquins senere episoder av serien utvikler seg til å bli en av tegneseriens mest spesielle og populære figurer.
Ved å sette sammen et sterkt mimisk uttrykk med et variert kroppsspråk og så hekte på en lang "uttrykksfull" hale hadde Franquin skapt en av de mest geniale skapninger som til nå er sett, spenningsskapende, lattervekkende og karakterfull.



På denne tiden begynner også Sprint og Kvikks jobb som reportere å få mere avgjørende innflytelse på historiene. I "Nesehornets hemmelighet" (Album nr. 8) fra 1953 er det den som setter historien i gang. Det er også her de møter kollegaen Trineline, som blir med i mange eventyr. Det er for eksempel henne som tar opp filmen i "Den ville Spiralis", som antakelig er det mest sjarmerende album i serien. Det er også hun som i Tome og Janrys strek tar æren for "Monolitten i Kaalson Long" (Album nr. 26).



I "Nesehornets hemmelighet" (Album nr. 8) introduseres også en annen vesentlig "figur" i serien: turbobilen. Dette strømlinjeformede og teknisk geniale, rullende vidunder er allerede så smått foregrepet i "Kampen om arven" (Album nr. 7), hvor Sprint og Kvikk kjører turborace, men som privatbil dukker den først opp i "Nesehornets hemmelighet" (Album nr. 8).
Siste gang vi ser den er forresten i "QRN kaller..." (Album nr. 1), der den opptrer med en spesiell kjølerspiss



Den neste i rekken av underlige skurker møter vi i 1955 i albumet "Hemmeligheten på havets bunn" (Album nr. 6). Det dreier seg om John Helena med tilnavnet "Steinbiten". Senere møter vi ham i "Havmysteriet" (Album nr. 4) før han i Tome og Janrys "Virus!" (Album nr. 25) ender på rett side av loven. Den samme forandringen skjer også med vitenskapsmannen Zorglub. I "Z for Zero" (Album nr. 2) fra 1959 forsøker han å tilrane seg verdensherredømmet, men blir forbedret. I "I skyggen av Z" (Album nr. 3) og "Tora Torapa" (Album nr. 17) opptrer han igjen som skurk, men det er fordi Zantafio har ført ham på ville veier. Ellers lar både Franquin og Fournier ham være en verdifull assistent for greven av Champignac. Til rekken av uforglemmelige bipersoner i "Sprint" hører også en som dukker opp med en kort replikk på side 41 i "Kjempeøglens egg" (Album nr. 43) fra 1957. Han spiller også en birolle i et par album fra 1958. Det dreier seg om Franquins andre mesterverk: "Viggo". I disse historiene opptrer han nok helst for å lede oppmerksomheten over på sin person i alminnelighet. På denne tiden var han nemlig begynt å opptre i sin egen nye gagserie.
Men Franquin ga også Viggo sjansen til å spille en større og viktigere rolle i "Sprint". I den urkomiske "For et sirkus" (Utgitt i albumet "Bråk i Champignac" (Album nr. 13)) fra 1966 er det Viggo som sammen med tre sprø aper bærer hovedansvaret for ablegøyene - og historien. Og uten Viggo ville den siste Franquin-historien "Bråk i Champignac" (Album nr. 13) neppe kommet i gang.




Franquin & Co.
Det kan ikke herske tvil om at det var Franquin som utviklet "Sprint" til en av tegneseriemediets mest særpregede humoristiske eventyrserier. Alt i "Il y a un sorcier à champignac" begynte han som sagt å gå sine egne veier rent stilmessig. Men utviklingen fortsatte fra album så "QRN kaller..." og "Bråk i Champignac" viser en tegneserieforteller som til fulle behersker sitt medium. Det er neppe andre enn Franquin som på denne måten forstår å utnytte den uttrykksfulle karikatur og den dynamiske layout i den humoristiske tegneseriens tjeneste.
Selv om Franquin som kunstner har hatt den største betydning for utviklingen av "Sprint", må han i rettferdighetens navn dele æren for det ferdige resultat med andre.
I 1956 hjalp Rosey ham med å lage historien til "Stillhetens Pirater" (Album nr. 36), mens Will(Kjent fra "Tim og Tomas") assisterte ved tegnebordet. Deretter ble flere album skapt ved et slikt samarbeid. Greg (Kjent fra "Julius Jensen", "Bernhard Prince" og "Red Kelly") skrev manuskriptet til "Buddhas fange" (Album nr. 5), "Z for Zero" (Album nr. 2), "QRN kaller..." (Album nr. 1), og "Tempo tabu" (Album nr. 32). Jidéhem assisterte på tegningene til "Buddhas fange" (Album nr. 5), "Z for Zero" (Album nr. 2), "I skyggen av Z" (Album nr. 3) og "QRN kaller..." (Album nr. 1). Peyo (Kjent fra "Smurfene") og Gos skrev "Bråk i Champignac" (Album nr. 13). Og endelig ble "Havmysteriet" (Album nr. 4), "Miniatyrmysteriet" (Album nr. 4) og "Tempo tabu" (Album nr. 32) til i samarbeid med Roba (Kjent fra "Bulder og hans hund").
Trass i dette samarbeidet var serien likevel i bunn og grunn Franquins. Det var ikke hvem som helst gitt å arbeide med "Sprint". Det så man da også da Franquin med "Bråk i Champignac" (Album nr. 13) hadde levert sin siste episode av serien i 1968. Etter det var det Fournier som satt ved tegnebordet.




Det eneste jeg kan slå i bordet med etter dette er at jeg har lest alle disse albumene og de står i bokhyllen hjemme. De fleste har biblioteket i Barne og Ungdomsavdelingen og nesten alle som leser tegneserier bør ha lest dem. Biblioteket har dessverre ikke noen av de to utgavene av Sorte Sider.

4 kommentarer:

Jo sa...

Selv om jeg, i motsetning til deg, også liker Tintin, så foretrekker også jeg Franquin framfor Herge hvis jeg må velge (noe jeg heldigvis slipper). Når det gjelder valget mellom "Den klare linje" og "Marcinelle-skolen" har jeg ingen klare preferanser. Det er mange flotte serier i begge tradisjoner, men det er nok alt i alt færre som holder seg til den klare linjen. Når jeg selv var ung var det som oftest Franquins (eller Uderzos) strek jeg forsøkte å etterligne.

Lars Gundersen sa...

Jeg er helt enig i at det finnes en masse virkelig bra tegneserier tegnet i Herge tradisjonen. Noen få er Ted Benoit, Bob DeMoor (var ikke han en av Herges assistenter ?),Ceppi, Serge Clerc og mange fler jeg ikke husker nå.De fleste av disse er ment for et mer voksent publikum og det er kanskje det som gjør forskjellen ?

Jo sa...

Bob de Moor var vel alt i alt den viktigste av Herges assistenter. Roger Leloup (Yoko Tsuno), Jaques Martin (Alix, Lefranc) og Edgar P. Jacobs (Blake og Mortimer) m.fl. jobbet også for Herge i perioder. Jacobs var den viktigste personen i utviklingen av den klare linjen i tillegg til Herge, og Benoit er en av tegnerene som nå benyttes i de nye albumene om Blake og Mortimer.

Lars Gundersen sa...

Jeg må innrømme at jeg først leste Jacobs Blake & Mortimer for noen få år siden. Og det var en god del bedre enn Tintin og allikevel kunne serien utvilsomt vært bedre. Jeg trodde det var en av mine absolutte favoritter, Andre Juillard, som tegnet den nye serien. Ikke at Ted Benoit er så aller værst ( Ray Banana : Lysets by i gamle Serie Spesial ).

En annen favoritt som tegner med den klare linjen er nederlenderen Joost Swarte. Tintin med 18 års aldergrense !