Marvel Comics har vært et av de mest innflytelsesrike tegneserieforlagene gjennom tidene. Jack Kirby og Stan Lee m.fl. skapte på tidlig sekstitall figurer som har blitt en del av vår tids populærkultur og moderne mytologi. Noe som Kurt Busiek og Alex Ross viste i Marvels (som nevnt nedenfor). Både Marvel`s serier og Marvels preges av en ukuelig optimisme og fremtidstro. En tro på at teknologisk utvikling og menneskelig forbedring var det som skulle til for at alle var sikret en fremtid med solbriller.
Så i 1995 kom den første oppfølgeren til Marvels (Den direkte oppfølgeren til Marvels kom i 1998 og var den seks hefters miniserien Marvels : Eye of the Camera av Kurt Busiek, Roger Stern og illustrert av Jay Anacleto). Det var en to hefters miniserie. Den var tegnet / malt av ekteparet Terese og Cliff Nielsen og siste halvdel av del to av Chris Moeller. Serien heter Ruins og ble utgitt som en del av Marvel Alternate Universe. Mannen som skrev Ruins var briten Warren Ellis (nevnt tidligere i bloggen) og nå kan en ane at Ruins endte opp med å bli noe helt annet.
Så annerledes ble det at jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende i noen andre Marvel-utgivelser. Days of Future Past i X-Men 141 0g 142 (på norsk 11-85) var ikke akkurat en optimistisk fremtidsskildring, men her hadde en et håp om at fortiden kunne endres slik at denne fremtiden kunne unngås. Ruins er blytung pessimisme fra side 1. Ikke et fragment av håp i en verden hvor drømmen om superheltene aldri ble født. Hovedpersonen er igjen fotografen Phil Sheldon som gjør et forsøk på å finne ut hva som gikk galt. Han reiser rundt i et USA styrt av president X. Captain America og Iron Man er drept av myndigheten etter at de støttet staten Californias løsrivelse. Han treffer Wolverine som tigger drinker i en bar og som er døende av adamantiumforgiftning. Han treffer den prostituerte Jean Grey og møter fangevokteren Wilson Fisk, som vokter restene av X-Men. Sheldon selv er døende, smittet av en av de som skulle ha blitt superhelt, og i løpet av historien finner han ingen svar annet enn det ene. Alt er ødelagt. Illustrasjonene til Nielsen og Moeller gjør sitt til å gjøre denne dystopien mer overbevisende. Når man ser bort fra at Ellis er lykkelig samboer med barn skulle en tro at dette var en av de mest depressive forfatterne i tegneseriebransjen. Uansett er det en bra serie og som sagt noe av det mest utypiske Marvel har utgitt.
Så i 1995 kom den første oppfølgeren til Marvels (Den direkte oppfølgeren til Marvels kom i 1998 og var den seks hefters miniserien Marvels : Eye of the Camera av Kurt Busiek, Roger Stern og illustrert av Jay Anacleto). Det var en to hefters miniserie. Den var tegnet / malt av ekteparet Terese og Cliff Nielsen og siste halvdel av del to av Chris Moeller. Serien heter Ruins og ble utgitt som en del av Marvel Alternate Universe. Mannen som skrev Ruins var briten Warren Ellis (nevnt tidligere i bloggen) og nå kan en ane at Ruins endte opp med å bli noe helt annet.
Så annerledes ble det at jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende i noen andre Marvel-utgivelser. Days of Future Past i X-Men 141 0g 142 (på norsk 11-85) var ikke akkurat en optimistisk fremtidsskildring, men her hadde en et håp om at fortiden kunne endres slik at denne fremtiden kunne unngås. Ruins er blytung pessimisme fra side 1. Ikke et fragment av håp i en verden hvor drømmen om superheltene aldri ble født. Hovedpersonen er igjen fotografen Phil Sheldon som gjør et forsøk på å finne ut hva som gikk galt. Han reiser rundt i et USA styrt av president X. Captain America og Iron Man er drept av myndigheten etter at de støttet staten Californias løsrivelse. Han treffer Wolverine som tigger drinker i en bar og som er døende av adamantiumforgiftning. Han treffer den prostituerte Jean Grey og møter fangevokteren Wilson Fisk, som vokter restene av X-Men. Sheldon selv er døende, smittet av en av de som skulle ha blitt superhelt, og i løpet av historien finner han ingen svar annet enn det ene. Alt er ødelagt. Illustrasjonene til Nielsen og Moeller gjør sitt til å gjøre denne dystopien mer overbevisende. Når man ser bort fra at Ellis er lykkelig samboer med barn skulle en tro at dette var en av de mest depressive forfatterne i tegneseriebransjen. Uansett er det en bra serie og som sagt noe av det mest utypiske Marvel har utgitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar