fredag 30. juli 2010

Tegneserier en trenger å lese

Trangen til
Å tråkke
På noen
Er sterk
Hos oss
Snegler

Nå har jeg for første gang skrevet om tegneserier jeg ikke anbefaler, da bør det vel komme et innlegg om noen det er verdt å anbefale. Allikevel kan jeg først nevne at jeg var innom den meget informative bloggen The Beat( http://www.comicsbeat.com/ ) og hvor det var snakk om at DC Comics har tilbudt Alan Moore rettighetene til hans, og Dave Gibbons serie The Watchmen i bytte mot at forlaget fikk lage flere historier med karakterer fra dette universet. Dr Manhattan møter Darkseid kunne sikkert vært en mulighet Dan Didio og Jim Lee, som begge fungerer som sjefsforleggere for DC, kunne ha hatt i tankene. Moore takket, forståelig nok, alt annet enn pent nei. Det interessante med dette var å lese kommentarene til de to innleggene som tok for seg denne saken og hvor flere av de ivrigste motstanderne av Moore brukte en tone en godt kan kalle hatsk. Jeg ble en smule forbauset da jeg ikke visste at det var mulig å mislike tidenes største tegneserieforfatter. I januar 1987 leste jeg noe som siden har preget meg på måter jeg ikke helt kan forklare. Jeg åpnet en bok og det første jeg leser er : It`s Raining in Washington Tonight. Siden det er en tegneserie ser en i første bildet en mann som stirrer ut av et regnvått vindu. Denne mannen er Jason Woodrue også kjent som The Floronic Man. En nokså latterlig superskurk, som først dukket opp i 1962 som en av fiendene til The Atom. Alan Moore hadde fått tak i denne ubetydeligheten og gjort ham skremmende. Slik starter altså Swamp Thing nr. 21 og boken jeg hadde kjøpt var Saga of the Swamp Thing som samlet heftene 21 til og med med 27. Med en introduksjon av skrekkforfatteren Clive Barker(Books of Blood og Hellraiser). Tegneserier ble aldri det samme igjen. Moore overtok faktisk Swamp Thing med nr. 20 tilbake i januar 1984 og skrev serien til og september 1987 med nr. 64. En ny utgave med Saga of the og hvor nr. 20 var tatt med kom vel i fjor eller forfjor, men den kan umulig bli bedre enn den originale utgaven. Jeg har opp gjennom årene lest en hel del av denne serien og vil denne gangen bare oppfordre andre til å lese denne enestående serien. Bl.a. for å finne ut av hvorfor en kveld med regnvær i Washington har noen som helst interesse. Biblioteket har i alt 12 samlinger av Swamp Thing og en bør unne seg å lese alle. De forskjellige seriene og serieskaperne skal jeg skrive mer om når det faller seg slik.


Tegneserier en ikke trenger å lese(i hvertfall ikke de nevnt i teksten)


Piruetter av tvil
Usikkerhetens spagat
Akkompagnert av
Trekkspill


Det er to ting en aldri bør diskutere med fremmede og det er politikk og religion. For min del er det med politikk, som med mye annet, at det blir etter innfallsmetoden. Har aldri hatt noen partitilhørighet og alderen er i ferd med å kvele ethvert tilløp til engasjement. Religion derimot er et tema som jeg har hatt klare meninger om siden tenårene og de har ikke endret seg, selv om det meste ellers med meg har det. For noen år siden var det noen forskere som hevdet at de hadde funnet et gen som kunne knyttes til tro, et gudsgen. Vel, i min doble helix er det totalt fraværende. Ikke sånn at jeg tror det finnes et slikt gen siden det ville forenkle tilværelsen ned til et mye dummere nivå. Akkurat på samme måte som om det skulle finnes et homogen.


Og det er her jeg kommer til et poeng. Det er om å være så tolerant som overhodet mulig, men det er noen religioner som er mer ufrivillig komiske og/eller bare latterlige enn andre. Et stjerneeksempel er scientologene med sin Bare-faced Messiah(navnet på en uautorisert biografi av Russell Miller, anbefales)Ron L Hubbard. Et annet er Joseph Smith Jr`s to litt varierende oversettelser av disse gulltavlene en engel overleverte ham. Jeg har da sett South Park episoden All About the Mormons ( http://en.wikipedia.org/wiki/All_About_The_Mormons) dum, dum, dum, dum, dum.

Loup : I begynnelsen skapte gud


Orson Scott Card er en meget lest science fiction og fantasy forfatter. Hans mest kjente bøker er vel de fire bøkene i The Ender Saga og de snart fem bøkene i oppfølgeren The Shadow Saga. Sammen med Andy Kubert og Pasqual Ferry har han gitt ut to miniserier med The Ultimate Iron Man. Biblioteket har første halvdel av tegneserieversjonen av boken Red Prophet : The Tales of Alvin Maker. Denne er så urimelig dårlig tegnet at jeg ga opp å lese den. Selv kjøpte jeg en annen miniserie i samling. Adaptert fra boken Wyrms og gitt samme navn. Jeg hadde ikke lest noe av Card og visste ikke annet enn at han er rimelig ofte utlånt på biblioteket. Det er sjelden at jeg vil si at 50 kroner er for mye for en Trade Paperback, men i dette tilfellet skulle en femmer gitt meg veksel tilbake. En hjelpeløs blanding av fantasy, science fiction og meningsløst kvasireligiøse ubehjelpeligheter, men begge de middelmådige tegnerne ble satt i et mye mer flatterende lys p.g.a. den urimelig elendige adapsjonen av teksten. Det er bare å håpe at boken er bedre.
Robert Kirkman/Tony Moore : Battle Pope


Orson Scott Card er også en av disse verdibevarende og troende konservative som tror at kjernefamilien er den eneste bastionen mot moralsk forfall og dekadanse. Han har selvfølgelig også sitt å si om homofile. Fra Wikipedia : Card described homosexuality as an acquired characteristic linked to abuse or molestation in childhood. He has called same-sex marriage a "potentially devastating social experiment". Så problemet her må være at vitenskaplig utvikling er av det gode og samfunnsmessig skadelig. Card er for øvrig en hellig overbevist mormoner dum, dum , dum, dum, dum.

torsdag 29. juli 2010

Fremtiden sett via fortiden

Med en himmel av perlemor
Det mykeste leiet
Hvor vi alle var støvkornet

Det er fristende å terpe videre på hva jeg skrev i forrige innlegg, men så kommer jeg på at det ville ha endt opp med å kjede meg også. Derfor blir det å finne noe annet å skrive om. Vel, jeg har lest to nye serier de siste dagene. En av dem er Daniel Torres : The Dark Forest. Dette er det femte albumet, av i alt åtte, i Torres` serie om den tidligere eventyreren Rocco Vargas. Nå berømt forfatter og nattklubbeier. Som så mange før ham, som har lagt dette hektiske livet på hylla, går det ikke likere enn at hans tidligere livsstil innhenter ham regelmessig. I dette femte albumet er det en eldre og mer distingvert Vargas en møter. Og det som er tilfelle her er at det er snakk om å stoppe en intrikat og diabolsk plan for og ”forbedre” menneskeheten m.h.t. en ikke altfor fjern fremtid. For å sette en stopper for dette er Vargas og hans ledsagerske, den mørkhårede skjønnheten og briljante vitenskapskvinnen, Jill Covalsky nødt til å foreta en reise gjennom hele det bebodde solsystemet. Det eneste sporet de har er en meget kryptisk melding. I akkurat dette albumet ble historien litt vel kompleks og dermed også mer uinteressant, men tegningene til Torres er nok til å se bort fra det. Han tegner i ligne claire tradisjonen og viser oss en retro-futuristisk fremtid hvor det meste er preget av 40 og 50-tallet. Daniel Torres er i mine øyne en viktigere spansk eksportartikkel enn den ballsparkende navnebroren. Han er født i 1958 og debuterte som serietegner i 1980. Han har laget flere serier om den onde, onde Opium(tre album) og en del kortere og frittstående serier. Selv leste jeg han første gangen rundt midten av 80-tallet når Heavy Metal Magazine begynte å publisere seriene hans. Til å være en såpass profilert og populær serieskaper var det forbausende få opplysninger å finne om ham på nettet. Det jeg fant på Lambiek.net var at han visstnok skal være inspirert av den belgiske, for meg helt ukjente, kunstneren Ever Meulen(Eddy Vermeulen). Så var det slik at jeg nevnte to serier i begynnelsen av innlegget, men den andre får vente til i morgen.


Rocket Boys av Ever Meulen

tirsdag 27. juli 2010

Ikke nødvendig, men her er 2. sutring

Spikre planker først
Så kjøtt
Håndverk må læres


Innimellom hender det at jeg ser fremtiden som litt enklere enn ellers. Det skjer ikke ofte og hver gang det vitterlig skjer er det som en åpenbaring i miniatyr. Nå er ikke en av disse gangene og derfor er det slik at hverdagens farge smitter av på det meste. Og den er jo som kjent grå. Grunnen til at jeg er så lystig i dag er noe jeg tenkt på mens jeg skrevet denne bloggen. Det at alle er så himla gamle ! Det er de færreste jeg har skrevet om som er født etter 1975. De aller fleste er født på 50-tallet eller før. Et eksempel er Harvey Pekar som døde den 12. denne måneden, nesten 71 år gammel. Mannen som revolusjonerte tegneserien med sin selvbiografiske serie American Splendour og hvor det ble laget en glimrende film om ham med samme navn i 2003. Nå har jeg ikke tenkt å skrive noe om American Splendour siden disse fortellingene og Pekar selv forteller det mye bedre enn meg. Så tilbake til denne trenden med forgubbing. Er det sånn at tegneserier risikerer å forsvinne etter hvert som de fleste serieskaperne blir enda eldre og faller fra. Hvor skal alle disse unge serieskaperne komme fra som skal overta og er det noe som tyder på at de vil det ? Jeg vet da søren, men jeg velger å tro at tegneseriene vil være her fremdeles om en 50 års tid og at de ennå er liv laga. Det som irriterer meg mest med disse alderstyngede menn og kvinner er at jeg er nødt til å innse at jeg har blitt eldre sammen med dem og det svir.

mandag 26. juli 2010

Hvorfor hemmeligheter er hemmelige

Julie

Vakrere
Kledd med
Uberørt
Går hun
Forbi
Den av de
Hvis blikk


Jeg har nevnt det før at jeg ikke er noen skrekkfilmentusiast, men heller en som lar seg skremme av bare ideen om å se en skrekkfilm. Det jeg har fått med meg er at det er en rekke konvensjoner innenfor denne filmsjangeren. For eksempel at det å gå inn i et mørklagt hus aldri er en god ide. En av de som har tatt for seg en del av disse klisjeene med en smule ironisk distanse skal visstnok være Wes Craven og hans tre filmer i Scream-serien. Det underlige er at jeg klarer ikke å se filmene, men skrekktegneserier har jeg ingen problemer med å lese. Etter å ha vært på Outland igjen, det er en grunn til at jeg bare går dit en gang i måneden, kom jeg hjem med bl.a. Mike Richardson/Jason Shawn Alexander`s The Secret(Dark Horse, 2007). Det er etter hvert mange bøker som har endt opp med å hete noe med The Secret i tittelen. De har da også en rekke forskjellige hemmeligheter å videreformidle. En som bare het det var Rhonda Byrne`s, som hevdet å kunne selge deg den definitive veien til ubegrenset materiell velstand og fullkommen lykke i bokform. Noe som må sies å være litt av et røverkjøp til 65 kroner pluss frakt fra amazon.co.uk. I tegneserien The Secret er det siste års High School eleven Tommy Morris, som fra den sosiale periferien han til nå har befunnet seg, blir invitert på fest hos den sosiale eliten. Den som har gått god for ham er Pam og hun er mer enn bare litt begeistret for Tommy. Festen består av å ringe tilfeldige telefonnummer og fortelle de som svarer at de kjenner vedkommendes hemmelighet. Det virker ganske uskyldig inntil de ringer en hvis hemmelighet er for stor til at denne personen tør å ta risken på at noen skulle kjenne til den. Siden alle samtalene er ringt på Pam`s telefon er det da også hun som litt senere forsvinner sporløst. Og igjen sitter Tommy med et uløst mysterium han desperat ønsker å oppklare.Dette er kanskje ikke den mest originale historien jeg har lest, men det er den beste skrevet av grunnleggeren av Dark Horse Comics, Mike Richardson, som jeg har kommet over. Opprinnelig en fire hefters miniserie gis denne samlingen ut i 2/3 dels format av heftene. Hvorfor dette er gjort vet jeg ikke helt, kanskje det har noe med prisen å gjøre. Det som gjør dette til en serie verdt å nevne her er illustrasjonene til Jason Shawn Alexander( http://www.studiosection8.com/welcome.html ). Han klarer å formidle den krypende og tiltagende uhyggen i det som må sies å være en normal småbysetting i utgangspunktet. Måten han gjør det på kan minne om Dave McKean og Kent Williams og det må regnes som et kompliment. Jeg har faktisk nevnt en serie med ham tidligere. Han er en av tegnerne av Brian K Vaughan`s serie The Escapists. Han har også illustrert Mike Mignola`s Abe Sapien i The Drowning (5 hefter) og har gitt ut sin egen serie Empty Zone på Sirius Entertainment. Og er i ferd med å bli en av de tegnerne jeg skal følge nøyere fremover. Og til slutt bare å oppfordre til å gå inn på hjemmesiden hans og se flere av bildene hans.

fredag 23. juli 2010

Have you ever danced with the devil by the pale moonlight (1)

Gleden er en gjest
Med en stor entre
Og et hurtig farvel


Dette er enda et av de innleggene som kan komme til å bli vel omstendelig. Skal selvfølgelig prøve å unngå det, men jeg kjenner meg selv såpass at det vil hardt la seg gjøre. Så med denne innbydende innledningen begynner første del. Jeg husker ikke første gangen jeg leste noe av Matt Wagner, men jeg har lest alt jeg har kommet over etter å ha lest han første gang. En av hans første serier var en kort historie med Grendel som kom i Comico Primer 2 i 1982. Forlaget Comico gikk dundrende konkurs i 1990 og som igjen skapte en masse juridisk hodebry for Wagner. Wagner ga ut to serier på Comico. Det var Grendel, fra mars 1983, hvor han som oftest skrev manus og Mage. Sistnevnte kom i femten hefter fra 1984 til 1986, het Mage : The Hero Discovered og var første del av tre planlagte. Denne første delen skrev og tegnet Wagner selv og rentegneren var Sam Kieth (Maxx, The Sandman). Mage er en modernisert versjon av Arthur (Kevin Matchstick) legenden og hvor Excalibur har blitt omskapt til en baseballkølle. De femten neste heftene, Mage : The Hero Defined kom på Image Comics i 1997-8 og del tre er planlagt utgitt nångång. Kanskje noe av det mest interessante med Mage : The Hero Discovered var at i heftene 7-14 hadde Wagner en back up serie(svorsk, men kom ikke på noe tilsvarende på norsk). Denne ble siden samlet og fikk navnet Grendel : Devil by the Deed. Her fortelles hele historien om Hunter Rose og hans alter ego Grendel. Eddie var fra barnsben et vidunderbarn og alt kom like lett til ham. Han innleder et forhold til en mye eldre kvinne og når hun plutselig dør omskaper han seg til den suksessfylte forfatteren Hunter Rose og den maskerte mesterskurken Grendel. Senere adopterer han den nylig foreldreløse Stacy Palumbo, som igjen får stor betydning for den senere historien, og hun blir igjen bestevenner med Grendel`s erkefiende, Argent the Wolf. Argent er politimann og pådro seg denne indianske varulvforbannelsen flere hundre år tidligere. Dette sammendraget får serien til å virke ganske latterlig, men så er langt fra tilfelle. Wagner har selv sagt at serien er et forsøk på å studere aggresjonens natur. Og det er ingen lykkelig slutt på denne historien. Det er for øvrig veldig langt mellom hver happy ending i Grendel syklusen. Devil by the Deed er ikke en vanlig serie, snarere en kort illustrert fortelling. Det kan virke litt rart å fortelle hele livsløpet til en figur som en siden har laget serier om frem til i dag, men det er vel alltid det som fører en til slutten som er det mest interessante. Og her ender det første innlegget.


http://www.mattwagnercomics.com/

http://www.mattwagnerart.com/

torsdag 22. juli 2010

Livet slik det kunne ha vært for noen generasjoner siden

Barfot
Danser jeg
Videre
På glasskår


C.S. Lewis skrev i et av sine mange essays at for å kunne kalle en barnebok god burde den kunne leses med like stort utbytte av voksne. Selv husker jeg fra min egen oppvekst at det var ikke tilfelle når det gjaldt en god del av de bøkene som ble skrevet og utgitt da. En del av samtiden med sin politiske korrekthet til det pinlige, overtydlig i sin navlebeskuende sosialrealisme og ufattelig kjedelige. Det er slik at når jeg ser utvalget av barne- og ungdomslitteratur i dag blir jeg både misunnelig og litt trist på egne vegne. Når det er snakk om misunnelsen er det noe jeg oftere og oftere føler og jeg sier som George Bernhard Shaw : Ungdomstiden er bortkastet på ungdommen. Nå hadde jeg et poeng med dette og det er at jeg er nettopp ferdig med å lese en barne/ungdomsbok. Mezolith er et engelsk ord en kan bruke om en som levde i perioden Mesolitikum. På vanlig norsk vil det si den midtre delen av steinalderen, mellom Paleolitikum og Neolittisk tid. Mesolitikum varte fra ca 10 000 til 8000 f.kr. Det er i denne perioden, pussig nok, at handlingen i Ben Haggarty og Adam Brockbank`s album Mezolith (90 sider og innbundet) utspiller seg. Jeg kan ikke si hvorfor dette er en bok beregnet på et yngre publikum, annet enn at hovedpersonen er den unge gutten Poika og at det er gitt ut på DFC Library som er en del av forlaget Random House`s barnebokutgivelser. Poika er en del av Kansa stammen og handlingen dreier seg om disse få menneskene. Poika er også i ferd med og tre inn i de voksnes rekker. Fortellingene i dette albumet veksler fra å beskrive livet slik det kunne ha vært på denne tiden og stammens mytiske fortellinger. Jeg har vel brukt alle de positive superlativene jeg kan opptil flere ganger, men det får så være. Dette albumet var en fornøyelse å lese. Haggarty`s tekst er akkurat så mye til stede at den ikke forstyrrer Brockbank`s fantastiske illustrasjoner. Hvordan han gjennom disse gjør settingen troverdig og gir de enkelte medlemmene av stammen mer levende. Vekslingen mellom det hverdagslige og det fantastiske er glimrende gjennomført av begge. Enda en positiv ting er at dette er første bindet i en forhåpentligvis lang serie. Forlaget har kalt dette Stone-Age Horror og det er jeg vel ikke helt enig i.

tirsdag 20. juli 2010

En laaaaang liste !

Tiden
Står stille
For deg
De rundt
Aldres
For lite
Diskret


Det er ikke så mye å skrive siden listen får tale for seg. Jeg må bare berømme meg selv for en slik variert og uhyre god smak. Deretter lover jeg å spise medisinen min.

Garon Tsuchiya/Nobuaki Minegeshi : Oldboy 1-6 og 8

Naoki Urusawa : 20th Century Boys 1-9

Kazuo Koike/ Kazuo Kamimura : Lady Snowblod 4

Yoshitoshi Abe : Haibane Renmei

Hideshi Hino : Lullabies From Hell

Yumemakura Baku/Jiro Taniguchi : The Summit of the Gods 1

Katsuhiro Otomo/Shinji Kimura : Hipira

Daniel Torres : Rocco Vargas : The Dark Forest

Nate Powell : Swallow Me Whole

Aaron A : Serenity Rose volume 1




Matt Wagner : Batman : Faces

Matt Wagner/Amy Reeder Hadley : Madame Xanadu 1

Matt Wagner/ Michael W Kaluta : Madame Xanadu 2

Matt Wagner : Grendel : Behold the Devil

Grant Morrison/Frank Quitely : Batman & Robin : Batman Reborn

Brian K Vaughn/Tony Harris : Ex Machina : Ring Out the Old Vol 9

Paul Grist : Kane : Greetings from New Eden volume 1

Paul Grist : Jack Staff : Everything used to be black and white vol 1

Bryan Talbot : Grandville

Ben Haggarty/Adam Brockbank: Mezolith book 1

Joss Whedon, Brett Matthews/Will Conrad : Serenity : Those left behind

Joss Whedon, Brett Matthews/Will Conrad : Serenity : Better Days

Ray Bradbury/Dave McKean : The Homecoming

Terry Moore : Echo : Atomic Dreams volume 2

Terry Moore : Echo : Desert Run volume 3

Gilbert Hernandez : High Soft Lisp

Jane Austen, Seth Graeme-Smith/Tony Lee : Pride and Prejudice and Zombies

Manjula Naraynan : The Red Red Car

Dean Motter : Electropolis volume 1

Peter Bagge : Other Lives

Garth Ennis/Darick Robertson : The Boys : The Self-Preservation Society volume 6

Thomas Ligotti/Diverse : The Nightmare Factory volume 2

John Ostrander/Timothy Truman : The Grim Jack Omnibus volume 1

Michael Chabon Presents the Amazing Adventures of the Escapist vol 2

Tony Millionaire : Sock monkey : Uncle Gabby

Bas, Mau Heymans : Walt Disney`s Hall of Fame

Philippa Perry/Junko Graat : Couch Fiction

Eerie Archives volume 2

Eisner/Miller

The Wally Wood Sketchbook

Have you ever danced with the devil by the pale moonlight (1/2)

Cellen er stor nok
Til å forbli
Uvitende om
Følelsen av frihet

For en årrekke siden presterte jeg å bestille tegneserier på postordre fra Sverige. Denne ordningen var drevet av fyrtårnet innen svensk tegneserieopplysning, Horst Schröder. Hans to bøker, De første tegneseriene og Fremtiden i serieruter var banebrytende i svensk og senere norsk sammenheng. Sistnevnte har jeg lest utallige ganger og den ble min første veiviser m.h.t. hvilke serier jeg burde lese. Det eneste som ennå irriterer meg med den var at Schröder ikke var altfor begeistret for Michel Crespin (nevnt tidligere) og det blir helt feil. Schröder må sies å være en idealist og har ikke hatt gjennomtenkte ideer når det kom til lønnsomhet, antall utgivelser og inntjeningsevne. Han har drevet to forlag, Epix og Medusa og utgitt en lang rekke franske og amerikanske serier på svensk i slike titler som Epix, Pox, Tung Metall(Heavy Metal på svensk), Max og et ukjent antall albumutgivelser. Schröder har og et doktorat i litteraturhistorie fra universitetet i Frankfurt med oppgaven "Science-fiction-Literatur in den USA: Vorstudien für eine materialistische Paraliteraturwissenschaft”. Det er bare å beklage at han ikke utvandret fra Tyskland og til Norge isteden. Min tegneseriesamling hadde hatt veldig godt av det. http://epix.se/catalog/
Så var det grunnen til at jeg nevner dette : En av de tegneseriene jeg fikk sendende fra Sverige var nr. 1 i James Robinson og Teddy Kristiansens Grendel Tales : Four Devils, One Hell. Jeg har aldri vært i stand til å forklare fullt ut hva det er som gjør at jeg begynner å like noe og i dette tilfelle var det noe uforklarlig og umiddelbart som skjedde. Først, fordi denne serien var fantastisk bra og etterpå når jeg fant ut at den bare var en del av en mye større historie. Skaperen av denne komplekse historien som starter med den opprinnelige Grendel, Hunter Rose (denne debuterte i Comico Primer 2 1982) er Matt Wagner. Siden jeg allerede har brukt så mye plass får dette være en introduksjon når det kommer til den videre historien om Grendel. Bare til slutt må jeg nevne at jeg har brukt mer enn 15 år på å samle på denne serien og selv med Dark Horse Comics gjenutgivelser så har jeg ennå ikke mer enn halvparten.

mandag 19. juli 2010

It`s the end of world ??

Litt patetisk

Skulle jeg bedt
Deg om noe
Så var det
Om du kunne
Skifte beskjeden
På telefonsvareren

Din

For de som har lagt merke til skribleriene som har dukket oppe i venstre hjørne av denne bloggen og har irritert seg over den begredelige kvaliteten. Bær over med meg og mine forsøk på å skrive frysetørret prosa. Denne bloggen er det nærmeste de noensinne kommer en hver form for publikasjon og derfor benytter jeg sjansen til å vise dem her. Jeg synes i det minste at de kan ha et visst ufrivillig komisk skjær. Så var det nevnt og jeg kan skrive noe om tegneserier isteden. Først ut er enda en av de jeg kjøpte på salg hos Outland i forrige uke. På baksiden av denne står det : What if the religious right - were right. Det det er snakk om er The Rapture / Opprykkelsen hvor de mest troende blir hentet fysisk til himmelriket og gjerne er litt konservativt Evangelisk kristne eller Jehovas Vitner. Hvordan ville et samfunn bli påvirket av en slik hendelse. Det er det denne serien bl.a. handler om og hvor hovedpersonene er paret Raven og The Mummy. Disse to pleide å opptre på forskjellige festivaler utkledd som disse figurene og har beholdt kostymene på etter guds inngripen. De kommer til Chicago for å finne et sted å bo og når de finner det er det i et nabolag hvor de færreste har latt seg bli altfor påvirket av tidligere hendelser. Noe er allikevel utenom det vanlige når de treffer en snakkende hund og soldater som alle er prikklike G.I. Joe med det unntaket at de har vinger. Begge serieskaperne, Jim Munroe(tekst) og Salgood Sam(Maxim Douglas) er fra Canada og hvor serien var en ubetinget suksess når den kom i 2008. Noe som virker høyst fortjent. Begge disse serieskaperne var helt ukjente for meg og det gjør at jeg blir ekstra imponert. Spesielt er det tegningene til Salgood Sam som kan virke som om de er tegnet med kullstift, men med kjennskap til tegneteknikker helt sikkert ikke er det. Serien heter for øvrig Therefore Repent ! og anbefales på det aller varmeste. Så en serie jeg skal lese og som har kommet til biblioteket. 20th Century Boys beskrives som en science fiction/mystery manga. Skrevet og tegnet av Naoki Urusawa i perioden 2000-2006. Det kom i alt 22 bøker og de 9 første har altså ankommet. Det er to grunner til at jeg har lyst å lese denne serien. Den ene er at den ser fascinerende ut med sine nesten realistiske tegninger og at det er lenge siden jeg leste noe annet enn gekiga manga. Tingen er at biblioteket også har de to første filmatiseringene av serien. Også har vi fått inn bind 6 i Sho Fumimura/Ryoichi Ikegamis serie Sanctuary og da kan jeg få lest de fire siste bøkene i denne serien og få fullført den. Noe en sjelden har anledning til når det gjelder mangaserier.

lørdag 17. juli 2010

Vil du se min smukke navle......

Alternativ omvei

Slentrer langsomt nedover
Stien til personlig forfall
Nynnende på AC/DC


Hvis det er en ting tegneseriesamlere har til felles må det være en velutviklet evne til å mimre og et stort behov for dele denne mimringen med andre. Ofte blir det bare andre samlere som utgjør publikummet, men i noen tilfeller(her skulle jeg likt å tro at denne bloggen var et av dem)kan utenforstående også få ta del i disse sorgmuntre beretningene om oppvekst, lidenskap og en nerdefaktor så høy at en havnet utenfor de ”vanlige” miljøene. Det er da det er snakk om de gode, gamle dagene.





Noe som det og blir snakket om i en av de tegneseriene jeg kjøpte i går. R. G. Taylor`s Growing Up With Comics(Desperado Publishing, 2008). Kostet en femtilapp på salg hos Outland og var et av de bedre kjøpene hittil i år. R.G. Taylor er en tegneserieskaper som ikke akkurat tilhører de virkelig kjente serieskaperne. I 1993 tegnet han fire hefter av Vertigo`s Sandman Mystery Theater(nr. 9-12) og det er vel det nærmeste han har kommet berømmelse. Nå må det ikke forståes dit at han ikke hadde fortjent å bli en av de store, men sånn ble det ikke.
En lengre innskutt bisetning(?). Deni Loubert var i en periode gift med Dave Sim og som ansvarlig utgiver fikk hun muligheten til å gi ut andre serier på forlaget Aardvark Anaheim enn Cerebus. Tre av disse var Journey(William Messner-Loeb), Normal Man(Jim Valentino) og Ms Tree(Max Allen Collins/Terry Beatty) som alle er nevnt tidligere. Dave Sim er den han er og i 1984 reiste Deni Loubert fra Kitchener, Ontario og satte kursen sørover. Hun tok med seg seriene fra Aardvark og startet forlaget Renegade Press (1984-89). Og det var på Renegade at R. G. Taylor ga ut de tolv heftene i sin første serie Wordsmith. Allerede da hadde han begynt å bruke teknikken med å tegne over fotografier. Noen og tyve år senere har han til fulle mestret denne og han bruker den konsekvent i Growing Up With Comics. Når han da ikke tegner klassiske tegneseriesider som de forskjellige forfatterne nevner. Både Taylor og forfatterne er canadiere og alle synes å ha vokst opp i Toronto i 60-årene. En bør kanskje være litt interessert i Marvel`s utgivelser for å få fullt utbytte av boken siden de fleste har det som sine favoritter. Allikevel er det her en rekke forskjellige vinklinger på å fortelle historien om hvordan tegneserier har preget de enkeltes liv. Fortellingene er lavmælte og ettertenksomme og sikkert ikke uten grunn siden de fleste av forfatterene nærmer seg de seksti. For min del var denne serien det samme som å møte likesinnede.