tirsdag 31. august 2010

Hvor mye var et menneske verdt ?

Rosa Parks og hennes stille insistering. Martin Luther King jr og hans visjoner og enkle løsninger på komplekse problemer. Malcolm X og hans kamp for en svart/farget identitet. J Edgar Hoover`s fokus på at pastoren hadde problemer med å overholde det sjette og tiende budet. Før Malcolm ble X var han Little og tok innover seg den betenkelige filosofien som til sammen blir Nation of Islam. For siden å bli myrdet av dem. James Earl Ray traff King jr, mens Rosa Parks gikk bort roligere enn hun levde. Alt dette tatt i betraktning blir historien litt lettere å forstå og at det finnes de store lederene som har sine menneskelige svakheter. Dermed skal jeg fortelle litt av historien om Nat Turner. Han blir født i Virginia i 1800. I en verden hvor slaver blir behandlet som umælende krøtter er det slik at Turner viser tegn på genialitet. Hvor slaver er nektet enhver form for undervisning lærer han seg selv å lese og skrive. Turner vier siden mye av sin oppmerksomhet mot det guddommelige og ender vel opp som det en ville kalle en fundamentalist. Han blir eldre og stifter familie. Så kalver det hele galt når familien blir solgt på auksjon. Kort tid etter samler Turner andre desperat misfornøyde slaver og går til aksjon. Det er 21.08. 1831 og i løpet av mindre enn to døgn dreper disse 55 mennesker, hovedsakelig kvinner og barn. Kyle Baker har valgt å fortelle denne historien og gjør det helt enestående. Jeg kan ingenting om tegneteknikker, men her ville jeg gjettet på kullstift. Uavhengig av teknikk så levendegjør Baker`s svarthvite tegninger historien på en ytterst særpreget måte. Historien starter i en landsby i Afrika, fortsetter med den umenneskelige ferden over Atlanteren og avslutter med Turner`s liv og levned. Hele serien er fortalt uten ord. Den eneste teksten i serien er hentet fra The Confessions of Nat Turner og som ble skrevet ned i fengsel, mens Turner ventet på å bli henrettet. I begynnelsen blir det også sitert fra en biografi av en skipper på en slaveskute. Jeg har et problem med denne serien og det er : Hva er det som gjør Nat Turner`s opprør verdt å minnes ? En mobb hvor massakrering og plyndring var det eneste de fikk utrettet. Hva er det som er beundringsverdig med å senke seg ned på et nivå som er ennå lavere enn motstanderen du kjemper mot. På den annen side kan det også være at dette er et av de første dokumenterte forsøkene på aktiv motstand mot det groteske uvesenet slaveriet var.
På innsiden
Av kraniet
Er det
Hulemalerier
Scener fra
Svundne tider
En arv
Til tankers
Etterkommere

mandag 30. august 2010

Ikke om å gjøre å være i slekt ?

I februar i fjor nevnte jeg Brian Wood og hans Northlanders. Det var samlingen Sven The Returned og denne inneholdt de 8 første heftene i serien. Det var en glimrende historie og en strålende start på en ny serie. Så kom bok nr. 2 The Cross + The Hammer (11-18) og det var noe som skurret. Handlingen foregår i Irland under vikingenes okkupasjon. En rekke mystiske drap blir begått og vikingenes svar på Dr. Grissom blir satt på saken. Gjerningsmannen viser seg å være en gælisk berserker på jakt etter sin datter. Sammenblandingen av historisk fortelling og det moderne er alt annet enn vellykket og det hele ender nokså uinteressant. Tegneren Ryan Kelly gjør derimot en god jobb. Da var det med en viss skepsis jeg tok fatt på å lese bok nr. 3, Blood in the Snow (9-10 og 17-20). Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Den tredje boken består av fire fortellinger og disse er illustrert av fire forskjellige tegnere. Den første har tittelen Lindisfarne og det hele utspiller seg i dagene før og under besøket fra naboene østfra i 793. Hovedpersonen er den saksiske guttungen Edwin som ikke er overvettes imponert av denne kvite krist han nettopp er blitt introdusert for. Her er det Dean Ormston(Lucifer, Books of Magick) som har illustrert og han blir, om mulig, bare bedre og bedre. The Viking Art of Single Combat handler om to nabohøvdingers behov for å gjøre opp striden seg i mellom. Til det velger hver sin fremste kriger. Det blir en tvekamp med innlagte filosofiske betraktninger. Her er det den relative nykommeren Vasilis Lolos (Pirates of Coney Island 1-8 m/ Rick Spears, Image Comics) som står for tegningene. The Shield Maidens er illustrert av en annen favoritt, Danijel Zezelj. Her er det tre danske vikingkvinners kamp for å overleve etter at landsbyen deres i Mercia ble utryddet av de som var de fastboende. I den siste historien møter en igjen Sven The Returned fra bok 1 bortimot 20 år senere. Han har etablert seg, fått barn og nå til sist så innhenter myten om ham selv ham. Denne er det Davide Gianfelice (Sven The Returned, Greek Street) som har illustrert glimrende.
Så etter å ha lest denne boken må jeg si at Brian Wood igjen imponerer og at Northlanders er en helt ny måte å gjenfortelle historier fra denne epoken. Det som er med denne boken er at den griper en som leser og hvor en ikke sitter uberørt tilbake etter å ha lest de enkelte historiene. Uten å komme på enda flere floskler kan jeg bare si at dette er nok en av de seriene en bør lese.

Ber du meg
Kaste byrden
Blir svarene

Hvordan kvitte
Seg med noe
En har brukt
Hele livet å samle

Hva kan du gi
Som veier
Like tungt

fredag 27. august 2010

Ikke så mye annet enn ord og forsøk på å mene noe

I dag kom jeg over Nummer 9 (http://nummer9.dk/) som er en forholdsvis ny dansk webside om tegneserier. Nesten som en dansk utgave av den amerikanske The Beat, men hvor en her finner anmeldelser, artikler og nyheter. Noe av det første jeg leser er denne saken med den svenske oversetteren og hans samling av 51 manga tegninger med bilder av veldig mindreårige og med et klart seksuelt innhold. Det sier seg jo selv at slike bilder er nødvendig når en oversetter manga. Mannen ble dømt for å ha ulovlig oppbevart barneporno, men nå har saken tatt en ny vending ved at en svensk borger har anmeldt avisen Dagens Nyheter og SVT for å ha vist noen av disse bildene. Problemet er bare at bildene svensk tv viste var fra Akira Toriyamas Dragon Ball og med sitt millionsalg verden over er det ennå ingen som har beskyldt denne serien for å ha et slikt innhold. Denne saken får meg til å tenke på en tilsvarende norsk sak fra en 15 til 20 år tilbake. En bokhandlermedhjelper i Bodø kikker gjennom et album av den amerikanske serieskaperen Frank Thorne(født 1930). Han ble virkelig kjent på midten av 70-tallet når han tegnet Red Sonja for Marvel Comics. Siden gikk han over til å tegne kvinnelige barbarer og science fiction heltinner med et mer aktivt seksualliv enn Røde Sonja. Først ganske uskyldig og senere oppdaget han og at jo mer grafisk jo flere lesere. Serien det var snakk om her var Lann og i denne historien har hennes eldre kompanjong gjennomgått en dramatisk foryngelsesprosess. Med et barns kropp gjenopptar han sitt mer fysiske forhold til det motsatte kjønn. Dette var fra Thorne`s side ment humoristisk, men det fremstod som unødvendig, usmakelig og, i følge den ansatte, klart i strid med norsk lov. Hun politianmelder det hele og både saken og hun kommer på Dagsrevyen. Problemet blir bare at saken henlegges fordi tegneserier ikke er innbefattet i den norske lovgivningen om pornografi. På samme måte som i Norge hvor det var forbudt for menn å ha sex med hverandre frem til 1972. De lesbiske eksisterte ikke i følge norsk lovgivning. Noe som blir glimrende og morsomt beskrevet i Gerd Brantenbergs bok Opp alle jordens homofile fra 1973. Det at serier ikke omfattes av loven har og medført at Narvesen og andre gjennom tiår har solgt tegneserier som mange ville ha sladdet helt. Før en fjernet sladden og alt ble så meget bedre..? Det at tegneserier er fritatt fra denne lovgivningen er faktisk en god ting. Det sørgelige blir alltid at det er noen som ser dette som en mulighet til å tøye grensene forbi det ytterste. Hvorfor det må finnes japanske mangaserier om hver tenkelige perversitet vet vel bare det tegneseriekjøpende publikummet i landet. Det at retten i Sverige sidestiller tegninger med fotografier og film er for meg uforståelig. Piratpartiet har kalt det for et forsøk på å introdusere tankepolitiet og det er lett å si seg enig. Selv om det dreier seg om noe så ufattelig motbydelig som pedofili. (Hvorfor heter det ikke pedoseksuell siden det har fint lite med kjærlighet å gjøre ?)


Perioder av tro
Erstattes av vissheten
Om ingenting

torsdag 26. august 2010

En nesten feilfri serie om det som kan bli feil

Jeg følger ikke så nøye med på utdelingen av de årlige Eisner og Harvey Awards. Begge prisene ble opprettet i 1987 når uenighet oppstod m.h.t. hvem eide rettighetene til The Kirby Awards(1985-87) og dette førte til en splittelse blant arrangørene. Alle tre prisene er jo da oppkalt etter tre av de største serieskaperne USA har sett med fornavnene Will, Jack og etternavnet Kurtzman. En annen ting er hvor interessant det er å vurdere tegneserier på denne måten. Det er ikke de beste filmene som får Oscar ei heller de beste artistene som får en Grammy. Så var det at biblioteket kjøpte inn serien som fikk en Eisner Award for beste grafiske roman i fjor og jeg skjønte kanskje litt bedre hvorfor slike priser tjener en hensikt. Nate Powell og hans Swallow Me Whole vant i 2009 en Eisner for beste grafiske roman. For min del er dette den største positive overraskelsen hittil i år. Før jeg sier mer om denne serien kan jeg nevne at den sånn umiddelbart kan minne litt om Craig Thompson`s Blankets / Tepper. Den vant for øvrig samme pris tilbake i 2004. Bare for å tvære det litt ut med denne prisen. Dave Gibbons og The Originals fikk den i 2005, American Born Chinese / En amerikansk kineser av Gene Luen Yang i 2007, Exit Wounds av Rutu Modan i 2008 og i år fikk David Mazzucchelli prisen for Asterios Polyp. Alle disse har biblioteket og jeg har da vitterlig skrevet noe om alle.
Ruth og Perry er stesøsken i tenårene og vokser opp et eller annet sted i forstads Amerika. Ruth er lidenskaplig opptatt av insekter og sliter med noe som kan være en begynnende mental sykdom. Han lider av hallusinasjoner, en knøttliten trollmann, som tvinger ham til å tegne hele tiden. De bor sammen med foreldrene og inn på familiens sofa flytter en døende bestemor. Med dette som utgangspunkt forteller Powell en usentimental og annerledes fortelling. Å si at dette er mørk fortelling vil ikke være en overdrivelse. Ikke nødvendigvis bare historien, men bruken av svart i enkle tegninger og sider. En kan se Ruth og hennes økende problem med å forholde seg til de rundt seg når skriften i snakkeboblene til disse blir uleselig. Et annet kompliment jeg kan gi Powell er at til tider så minner tegningene hans meg om Paul Pope(THB, Heavy Liquid). Og selv med disse sammenligningene fremstår Powell som helt unik. Dette er en mystisk historie og fra og med tittelen var det en opplevelse å lese om disse to og ennå gang få lov til å bli grenseløst imponert av en ny tegneserie. Jeg vil ikke si at alle burde lese denne serien, men det hadde ikke skadet at en god del gjorde det.

Gjøkungen sparker
Seg selv ut
Av redet
Og forbanner
Foreldrene
I fallet

Hvor jeg kan ha tatt litt feil

Tegneserier er best når både tekst og tegninger står i forhold til hverandre og hvor kvaliteten på begge er minst sånn nogenlunde. Så er det de seriene hvor bare den ene delen fungerer. Bare for å vise hvor uvitende jeg er vil jeg si at Christopher Nielsens serier er verdt å lese, men jeg sliter ubeskrivelig med tegningene hans. Jeg nevnte nettopp Joe Kubert`s serie Dong Xoai og hvor tegningene var det eneste virkelig positive. Så var det Icaro av Moebius og Jiro Taniguchi. Jeg nevnte i et tidligere innlegg at Icaro var en oppdatering av Ikarosmyten. Vel, det er den, men jeg nevnte ikke om den tilførte noe nytt eller om den var spesielt bra. I første bok følger vi den unge Icaro med sin evne til å fly. Vokst opp under observasjon av et multinasjonalt selskap og som fange i The Garden. Han forelsker seg i den unge kvinnelig ansatte Yukiko og klarer til slutt å flykte. Her begynner bok 2 og det vi har er en snill vitenskapsmann som vil Icaros beste og så er det den onde som vil dissekere vår helts hjerne for å finne hva det er som gir ham evnen til å fly. Icaro ender også med å fly veldig nærme solen, men ikke i en så bokstavelig forstand. Derimot blir han belønnet og kan fly inn i solnedgangen med sin Yukiko. Jean Giraud og Moebius må være to manifestasjoner på en virkelig alvorlig personlighetsspalting. Forfatteren Giraud virker nærmest tilregnelig, mens Moebius som forfatter synes å ha store problemer med flashbacks fra den syren han spiste på 70 og 80-tall. Jean Giraud som Moebius er uten tvil en av de største tegneserietegnere gjennom tidene og allikevel har han som forfatter lirt av seg en ufattelig mengde New Age sludder og underbevisste og uinteressante uforståeligheter. Jiro Taniguchi derimot er det som gjør denne boken til noe en bør lese. Hans tegninger synes så enkle og er fylt med utrolige detaljer. Serien er en fornøyelse å lese, selv om en leser den høyre mot venstre, ettersom Taniguchi til fulle forstår tegneseriemediet. Dette gjelder selvfølgelig også bok en. Sånn til slutt vil jeg bare kommentere anmelderkommentaren som står bakpå boken. David LeBlanc fra Comic Book Network Electronic Magazine : A truly beautiful work and a thoght-provoking story….. Det eneste tankevekkende med denne historien er hvor mange klisjeer den inneholder, at den har en hovedperson en ender opp med å vite ingenting om og hvor det ikke finnes annet enn fnugg av originalitet. Hvis det ikke var det anmelderen mente er det virkelig tankevekkende at denne ikke har lest slike historier utallige ganger tidligere. Allikevel bør en lese denne først og fremst på grunn av Taniguchi og fordi det er tegneseriesamarbeid hvor øst møter vest.


Alderen gjør meg nervøs
For hvem jeg kan bli

tirsdag 24. august 2010

Hvor jeg mot formodning kan ha tatt feil

Det er som oftest feil å ha forventninger siden muligheten for å bli skuffet statistisk sett er altfor høy. Nå er jo jeg optimist av natur og i følge Kielland er, i hvert fall innimellom, håpet lysegrønt. Jeg ble oppriktig glad når jeg så at Cathy Malkasian`s nye grafiske roman hadde ankommet biblioteket. Temperance med sine 240 sider og nokså alvorlige forside fortalte den at den var noe helt annet enn hennes forrige, Percy Gloom. Tittelen kan oversettes med måtehold og/eller avhold. Bare som en kuriositet er det også tittelen på et album av brasilianske Astrud Gilberto. Historien starter med Pa, the Father of No One, og hans to døtre Peggy og Minerva. De befinner seg ute i skogen og søstrene krangler. Så helt plutselig går Pa til angrep på Peggy og den eneste som kommer henne til unnsetning er den unge Lester. Søsteren står og iakttar det hele og det går opp for henne at denne mannen er den perfekte. Peggy forsvinner i den løse luften og Pa lar sin vrede gå utover den unge Lester. Han klarer nesten å drepe ham og hugger av ham den ene foten. Minerva redder ham og de søker tilflukt i Blessedbowl. Et skip hvor landsbybeboerne har samlet seg for å søke tilflukt for de mulige fiendene som omgir dem. Det er bare det at skipet Blessedbowl er bygget av stein. Etter mishandlingen har Lester mistet hukommelsen og Minerva overbeviser befolkningen om at Lester er en stor helt. Fortelleren som dukker opp senere i boken er opprinnelig et tre, som blir en stokk, videre et trebein og senere til en dukke. Dette er ennå en fabel fra Malkasian og det er mange ting hun tar opp i løpet av fortellingen. Det er bare det at jeg føler at jeg ikke er smart nok til å forstå helheten. Jeg håper i hvert fall at det er tilfelle, for hvis ikke så synes jeg den kan bli vel overtydelig. Så jeg satt litt skuffet når hadde lest Temperance ferdig. Tegningene var det ingenting å utsette på og måten hun forteller historien, men det var selve innholdet i historien som ikke berørte meg i særlig grad. Allikevel velger jeg å anbefale denne serien siden det finnes mange mennesker med bedre smak, innsikt og forståelse enn meg og som helt sikkert vil sette stor pris på Temperance.






Når jeg så deg
Må ha vært et
Heldigere øyeblikk
Senere mistet

Siden ingen andre har kommet på å si det, jeg er så flink !!

En ny uke og en ny liste kan det virke som, skjønt så hyppige er de vel ikke. De fem øverste titlene er nye eksempler på hvordan det blomstrer innenfor det svenske tegneseriemiljøet. Theos kan sies å være en svensk utgave av Tintin og hvor Terry synes å ha blitt byttet ut med en bjørn. Jeg hadde tenkt å lese den første boken en gang i løpet av våren, men den forvillet seg inn blant alt det andre rotet på pulten min og dukket ikke opp igjen før ganske nylig. Og da var det så mye annet å lese. Runde og Moen har etter som jeg har fått med meg fått mye ros for oppfølgeren til De Fire Store : Når de døde våkner fra 2007. Sikkert veldig fortjent.

Ola Skogäng : Theos : De förlorade sidornas bok

Sofia Olsson : Hetero i Hägersten

Simon Gärdenfors : Simons 120 dagar

Kolbeinn Karlsson : The Troll King

Sylvain Runberg / Boris Talijancic : Hammerfall album 1

Øystein Runde / Geir Moen De Fire Store bok 2

Jeg syntes Icaro hadde en veldig åpen slutt. Inntil jeg fant ut at det var i hvert fall en bok nr. 2. Det tok ikke mer enn halvannet år. Matt Kindt gjør sin debut på Vertigo med Revolver og jeg tør ikke glede meg siden hans 2 Sisters var så bra.

Moebius / Jiro Taniguchi : Icaro bok 2

Matt Kindt : Revolver

Kyle Baker er en av de serieskaperne jeg synes er virkelig morsom. Jeg skulle ha skrevet om hans Why I Hate Saturn for lenge siden, men en smule prestasjonsangst har forhindret det. Kanskje en av de mest interessante seriene til Baker er Nat Turner. Her forteller han historien om slaveopprøret Turner ledet i 1831 og som med Spartacus fikk det ingen lykkelig slutt. Og det kanskje nært forestående USA fortsetter Brian Wood å skildre i DMZ.
Kyle Baker : How to Draw Stupid

Lewis Carroll / Kyle Baker : Classics Illustrated : Alice in Wonderland

Edmond Rostand / Kyle Baker : Classics Illustrated : Cyrano de Bergerac

Kyle Baker : Nat Turner

Jason Aaron / R.M. Guera : Scalped : The Gnawing bok 6

Brian Wood / Dean Ormston, m.fl. : Northlanders : Blood in the Snow bok 3

Brian Wood / Ricardo Burchielli : DMZ : Hearts and Minds bok 8 Scott Meyer : A Collection of Basic Instructions : Help is on the Way

Scott Meyer : A Collection of Basic Instructions : Made with 90 % Recycled Art

De to bøkene av Scott Meyer ser ut som de inneholder en rekke nyttige tips om det meste og så er jo gjenvinning viktig. Kriminalforfatterinnen Janet Evanovich gjør sin debut som tegneserieforfatter med Troublemaker. De tre samlingene med Battle Pope er fra når Kirkman begynte å gi ut serien på Image Comics.


Janet og Alex Evanovich / Joëlle Jones : Trouble Maker

Robert Kirkman / Tony Moore m.fl. : Battle Pope volume 1-3

Wally Wood : The Wizard King Triology : Odkin Son of Odkin

The Wizard King dukket første gangen opp i Witzend nr. 4 1969. Witzend ble startet i 1966 av Wood selv og var den første tegneserie fanzinen hvor bidragsyterne var mer eller mindre profesjonelle.


Nattsvermer
Flyr stille
Gjennom mørket
Lysene tennes

mandag 23. august 2010

En prolog til krigen USA aldri vant

Dong Xoai, 1965 er en grafisk roman skrevet og tegnet av Joe Kubert. Han har basert serien på virkelige hendelser og brukt dokumentasjon fra Pentagon. Historien er kort fortalt som følger : En tolv manns tropp fra de amerikanske spesialstyrkene blir sendt til Vietnam for å fungere som observatører. Siden dette er 1965 har de amerikanske styrkene ikke begynt sin aktive deltagelse i borgerkrigen. Troppen blir først sendt til en liten landsby ved den kambodsjanske grensen. Siden blir de forflyttet til den større landsbyen Dong Xoai. Her ventes det et større Viet Cong angrep siden landsbyen er veiknutepunkt og dette er uhyre viktig for begge parter å ha kontroll over. Det kommer til et voldsomt slag og de amerikanske styrkene, sammen med noen fra den sørvietnamesiske hæren, forsvarer seg heroisk mot den kommunistiske overmakten. Den samme hendelsen er også blitt et program i Oliver North`s tv-serie War Stories with Oliver North. Det kanskje største ankepunktet mot hele serien blir at de amerikanske soldatene portretteres rimelig endimensjonalt. De er hyggelige og pliktoppfyllende menn som ser det som sin primære oppgave å hjelpe den sivile lokalbefolkningen. Når stridighetene tar til er de bare heroiske og viser ikke antydning til verken redsel eller behov for å stille kritiske spørsmål til hvorfor de er der til å begynne med. Viet Cong vises som vanlig som en svartkledd og hjernevasket mobb av ansiktløse mordere. Siden jeg har så mye å utsette på denne serien, hvorfor leste jeg den ferdig. Svaret er enkelt, Kubert er en uendelig mye bedre tegner enn forfatter. I en alder av snart 84 år har han tegnet denne 166 sider lange serien og gjort det med å tegne ikke rentegnede blyantskisser. Og det fungerer fantastisk. Med disse ”uferdige” bildene gjør han historien mer troverdig og viser hvilken stor serietegner han ennå er. Kubert brukte den samme teknikken i en tidligere grafisk roman, Yossel April 19, 1943 (2003). Denne tar bl.a. for seg opprøret i den jødiske gettoen i Warzawa og hovedpersonen blir satt i konsentrasjonsleir 15 år gammel. Historien kan sees som hva ville skjedd hvis Kubert hadde vært i samme situasjon. I Fax From Sarajevo(96) forteller han historien om sjefen for tegneseriebyrået Strip Art Features, Ervin Rustemagic, og hans opplevelser under den serbiske to og et halvt år lange beleiringen av byen. Og hvordan han beholdt kontakt med omverdenen ved hjelp av en faksmaskin. Dette er noen av Kubert`s mer seriøse serier. Når det gjelder de resterende seriene av Kubert får det vente til et annet innlegg.

Samtalens
Stadig
Forverrede
Tinnitus




torsdag 19. august 2010

Retrofuturisten

For nesten et år siden nevnte jeg Dean Motter / Michael Lark`s to miniserier utgitt på Vertigo, Terminal City og Terminal City : Aerial Grafitti. Motter hadde planer om en tredje miniserie, men Vertigo takket nei. Det gikk noen år og i 2001 bestemte Motter seg for å utgi denne serien på Image Comics. Det kom fire hefter og disse er siden kommet i samlet utgave på Dark Horse. Tittelen på samlingen er Electroplis : The Infernal Machine – A Menlo Park Mystery. Foruten navneskiftet er vel den største forskjellen at Motter denne gangen tegner selv. Det har Motter gjort noen få ganger tidligere, i følge Motter`s forord i boken var siste gang i 1988-89 med miniserien The Prisoner : Shattered Visage. Denne var igjen basert på BBC`s kultserie The Prisoner. Det kom bare 19 episoder av denne nyskapende serien og allikevel har til og med jeg kjennskap til serien uten å ha sett en eneste. Korte utdrag av dialogen ble brukt av Iron Maiden på deres tredje album Number of the Beast(82) og det var vel første gangen jeg ble introdusert for den. ”Hovedpersonen” er den litt skrantende privatdetektiv roboten Menlo Park. Med sitt kontor høyt oppe i en skyskraper og med sin høydeskrekk er han kanskje litt mer enn utypisk sine andre fabrikkerte brødre og søstre. Han og hans kompanjong Anesta Robbins blir 16 år etter at det skjedde nok en gang involvert i hendelsene rundt selvmordet/drapet på deres tidligere sjef. I sin retrofuturistiske setting og med Motter`s ekspertise som designer inneholder historien også alle de klassiske elementene en hardkokt kriminalhistorie skal ha. Det eneste er at konseptet er temmelig likt de to tidligere historiene og det blir nesten som en gjentakelse. En liten innvending og derfor en serie en kan vente med å lese, vel og merke hvis en har lest de to første. Hvis en mot formodning ikke har det bør en forte seg til biblioteket og få lånt den med det samme. Det var egentlig meningen at jeg skulle nevne flere serier i dette innlegget, men jeg glemte igjen en av de viktigste reglene : Du skal ikke bedrive ord, men så er det så forbasket enkelt.




Paradokset
Blir
Paradoksalt
Nok

Gjenbruk II

Dette var noe jeg skrev for rundt fem år siden og det at jeg ikke har nevnt flere av disse serieskaperne ennå, så kunne dette være en liten introduksjon inntil jeg får somlet meg til å skrive noe mer utfyllende om de enkelte. Moebius (Jean Giraud) har siden tidlig på syttitallet sprengt grenser innenfor tegneseriemediet. Han var med å starte på å starte Metal Hurlant (hylende metall) i 1974, bladet som kanskje har hatt størst innflytelse på tegneserien de siste tredve årene. Det fikk også en søsterpublikasjon i USA, nemlig Heavy Metal, som er ennå er å få tak i på Narvesen 33 år etter starten. Moebius har utgitt en rekke serier bl.a. historien om Arzach, Edenas hager og en spesialtegnet fortelling for Citroens ansatte i forbindelse med Citroens 50 års jubileum. Biblioteket har Jerry Cornelius hermetiske garage, Manden fra Ciguri og Den kåde kyk. Disse er løselig i sammenheng og starter med den hermetiske garage. Her har Moebius latt sin egen underbevissthet få fritt spillerom og resultatet ble en tegneserie verden ikke hadde sett før. Moebius har også skrevet serier, vært involvert i en rekke filmer (Dune og Fifth element bl.a.) og laget en rekke portfolier. Han har til og med samarbeidet med Stan Lee om en Silver Surfer historie (grusom !). Moebius er i dag en av verdens mest anerkjente tegneserieskapere og det med rette. Phillippe Paringaux og Jaques de Loustal samarbeidet om å lage de to albumene Barney og den blå tonen (om en jazzmusiker i Paris på femtitallet) og Hjerter af sand ( kortere historier). Begge disse albumene griper leseren umiddelbart. Paringaux med den knappe og konsise teksten og Loustals bilder som både er nydelige og kan virke litt keitete for den som ikke klarer å se hva de egentlig formidler. Benoit Peeters og Francois Schuiten har samarbeidet om serien Hemmelighedsfulde byer (Bl.a. Murene i Samaris, Tårnet, Uro i Urbicande, Vejen til Armijla og Arkivaren). Schuiten bidrar med sin arkitektutdannelse og Peeters med sin allsidige forfatterkarriere. Han har og skrevet en av de mest fullstendige biografiene om Herge. Sammen har de laget en serie om byen, byens vesen, sjel, arkitektur, beboere og mystikk. Fascinerende og annerledes er dette tegneserier som både forvirrer, opplyser og imponerer. Og til slutt føler en det som om har vært del av noe mye større og viktigere. Hvorvidt dette er stor kunst eller ikke er opp til hver enkelt. Sokal (Benoit Sokal) serier er det en kaller for antropomorfe serier. Det vil si serier hvor dyr overtar menneskenes rolle. Hans helt / antihelt er anden Canardo. Han starter som inspektør i politiet, men ender senere opp som en særdeles slitt privatdetektiv. I albumet Et hundeliv løser vår forfyllede detektiv et mord begått på en bondegård. I Rasputins merke dukker sjefskurken opp i en katts skikkelse. Det tredje albumet, En myk død, har dyrenes motstykke til Marlene Dietrichs rollefigur i Der blaue engel som en viktig hovedperson. Alt i alt er dette morsom lesning og hvor Sokal har klart å bringe stemningen fra den hardkokte krimen inn i en helt ny setting.





Barn må være
Det eneste byggesettet
Hvor bruksanvisning
Ikke synes nødvendig

onsdag 18. august 2010

Kunst i tegneserier II

Tegneserier er den niende kunstformen og allikevel kan en diskutere hvorvidt de har et behov for å være kunst eller ikke. Rettere sagt, jeg har vel ikke helt gjort meg opp noen soleklar mening om dette. En ting er at store deler av de kommersielle seriene har lite til felles med kunst og mer med industriens samlebåndprinsipp. Det andre er at mange tegneserier med kunstneriske ambisjoner kanskje bare kan kalles ambisiøse. Til sist er det underholdningsverdien og uten den ser jeg liten grunn til å lese tegneserier. Alt dette har jeg nevnt tidligere, men så trengte jeg en innledning. Bare for å gjenta meg selv litt til. Tegneserier og kunst pleier ofte å være en kombinasjon som ikke virker særlig fristende. Så var det dette med regelen og unntaket. Tidligere har jeg nevnt det fantastiske albumet Glacial Period av Nicholas de Crecy. Dette er det første albumet i en serie på fire som er laget i samarbeid med Louvre museet i Paris. Album nr. 2 er Marc-Antoine Mathieus : The Museum Vaults - Excerpts from the journal of an expert. Denne har jeg lest og siden glemt å skrive om. Her fremstilles museet som en uoversiktlig og mørk labyrint befolket med underlige og eksentriske mennesketyper. Alt dette innrammet av Mathieus versjoner av kunstverk fra Louvre. Jeg vet ikke om det stemmer helt, men hele albumet kan gi en assosiasjoner til noe skrevet av Kafka. Den amerikanske utgaven er i halve formatet av originalen og serien er gjort i svarthvitt. Bare for å ha nevnt noe negativt så kan The Museum Vaults bli litt for inkelektuell til tider. Tidligere i år kom det tredje albumet i serien og NBM har igjen gitt det ut i et fjerdedels format av den franske utgaven. Hvorfor de gjør dette vet jeg ikke, men de må da se at å krympe albumene ned på denne måten ikke er den definitive måten å få solgt denne typen serier. Allikevel går det ikke an å forminske bort det faktum at Eric Liberge og hans album On the Odd Hours er et fantastisk album. Det hele starter med en vanlig guidet tur i Louvre. Guiden får fnatt når han ser en ung mann med et pønkete utseende sitter og spiser en baguette i en av salene. Han konfronterer vedkommende, som har litt vanskelig med å svare grunnet det at han er døv, men ved hjelp av et innpakningspapir får han skrevet at han har en avtale om å få en praktikant jobb på museet og at hans navn er Bastien. Vakten tror ham selvfølgelig ikke og i forvirringen som oppstår forsvinner den unge mannen. Han treffer på den eldre kinesiske herren Fu Zhi Ha, også han døv, og får tilbud om å bli nattevakt i stedet. Han blir en av de utvalgte, the Guards of the Odd Hours. Fra her er det snakk om kunsten, dens sjel, legemliggjøringen av den og hva dette gjør med Bastien. Det er sikkert unødvendig å nevne det, men Liberge`s tegninger er enestående med sine innslag av kunstverk fra Louvre. Liberge er født i Frankrike i 1965 og av de få opplysningene jeg fant er visstnok hans mest kjente serier Monsieur Mardi-Gras Descendres 1-4 og Les Corsaires d'Alcibiade 1-4. On the Odd Hours anbefales !!!


Når drømmer og forhåpninger
Er som et askebeger fylt av sneiper
Tenner man gjerne en ny sigarett