tirsdag 29. november 2011

Grønn var min barndoms hval

Første linje i Peter Handkes dikt Lied Vom Kindsein / Sang om barndom(?) er Als das Kind Kind war og diktet blir flittig brukt i en av historiens kjedeligste filmer; Wim Wenders Himmelen over Berlin fra 1987. Og nettopp kjedsomhet var det verste som kunne ramme en når ennå var liten.
Årtier senere kan en bruke disse periodene av begynnende lede på en mer produktiv og kontemplativ måte. Hvor funderinger om tilværelsens grunnpillarer; kjærligheten, havet, døden og de kommutative lover (det er visst bare en, men det høres bedre ut i flertall) ble det sentrale. Og så har det gått så lang tid at en innser at klokken vedvarende teller nedover mot noe en ennå ikke trakter etter. Da starter en å gjøre det beste og meste ut av nesten alle situasjoner. Det nevnt og så er det opp til meg å komme opp med en overgang til en tegneserie det er verdt å lese og som setter kjedsomheten i et positivt lys. Eksempler på slike serier jeg allerede har nevnt er Jiro Taniguchis The Walking Man, Cathy Malkasian`s Percy Gloom og James Sturm`s Market Day.


Mr. Punch eller The Tragical Comedy or Comical Tragedy of Mr. Punch var den fjerde serien Neil Gaiman og Dave McKean ga ut sammen. Før dette hadde de gitt ut Violent Cases(1987), Black Orchid (1988-89) og Signal to Noise (1992). Mr. Punch inneholder i grunnen to historier og en kan si at McKean er både illustratør og designer. Den viktigste er en delvis selvbiografisk fortelling om når en som barn ble sendt på sommerferie til besteforeldrene. Lange sommerdager i en av de engelske badebyene. Og hvor kjedsomheten ofte gjør seg gjeldende siden barnet i stor grad bare o
mgås voksne. Hvordan barnets evne til å fantasere gjør det hele en smule bedre.

Mr. Punch har mange av de samme temaene Gaiman brukte i Violent Cases. Hvor minnene oftere er meget annerledes enn hva som faktisk skjedde. Med den andre historien bruker McKean den samme teknikken han brukte for å lage samtlige cover til The Sandman og The Dreaming. En blanding av foto, illustrasjon og en unik kreativitet. Historien her er historien om The Punch and Judy show. En dukketeaterforestilling som har moret barn og voksne siden middelalderen. Hvor hovedpersonen begår massedrap i løpet av forestillingen og til slutt ender opp med å lure djevelen. Mr. Punch er vel den av Gaiman/McKean`s serier jeg setter minst pris på og allikevel er ikke det i nærheten av å være et argument for ikke å lese den.

Ingen kommentarer: