Ikke et semikolon i sikte

"Anger is an energy" synger John Lydon i Public Image Ltd.`s sang Rise. Hvis en velger å undertrykke denne energien gir en seg selv fremtidige gaver en kan bruke år og psykologer å pakke opp. Hvorfor er sinne gjerne fulgt av dårlig samvittighet ? Det er kanskje bare noe jeg er belemret med, men ideligen og ideligen slår det aldri feil. Selv når det var berettiget og ingen ble varig kvestet. Det være seg fysisk eller mentalt. Å la seg ri av disse stormkastene av sinne. Dette å se rødt og innse at det var den eneste fargen før Goethe introduserte sin fargelære. Føle fullkommenheten som menneske ved at adrenalinen flommer over. Vite alt dette og allikevel ende opp surmulende og la baksnakkingen bli det substituttet en klynger seg til. Dette innleggets tegneserie er David Lynch`s The Angriest Dog Alive.