The Two Faces of Tomorrow er en Science Fiction roman av James P Hogan og ble først gang utgitt i 1986. Handlingen foregår hovedsakelig i et enormt romfartøy på ferd mot den fjerneste stjerne på nattehimmelen. Og dette fartøyet styres av en datamaskin med mulighet til å lære. Noe den gjør i alt for stor grad. Hva skjer når skapelsen plutselig er mer intelligente enn skaperne. Dette er en av problemstillingene i denne historie. Boken ble adaptert og gjort til manga av Yukinobo Hoshino og i 1997 ga Dark Horse dette ut i en 13 hefters serie. Senere samlet i en utgave. Igjen en meget realistisk tegnet japansk serie og det skulle vel bare mangle. Det eneste jeg har å utsette er at innimellom får jeg følelsen av og ikke være smart nok til å kunne lese denne serien.
Denne serien skal jeg derimot skrive mer om siden (noe jeg skal gjøre med flere av de andre seriene nevnt i denne spalten, det viktigste nå har bare vært å få nevnt dem). Mest fordi jeg bare har fått lest det første av i alt to bind. Det har tatt litt tid bare å få lest bind 1. En av grunnene er at serieskaperen Trevor von Eeden er et navn jeg bare forbinder fra noen få superheltserier jeg leste på sent 70- og tidlig 80-tall. Så var jeg innom en blogg hvor det var en artikkel om en kortlivet serie fra DC ved navn Thriller (ikke den som kom ut på norsk i 1989-90). Her hadde visstnok forfatteren Robert Loren Fleming og von Eeden skapt historie i løpet av noen ganske få hefter. Siden jeg neppe kommer til å få tak i disse heftene var det allikevel god nok grunn til å sjekke ut The Original Johnson. Og jeg ble ikke skuffet. Von Eeden har blitt (har vel alltid vært) en stor tegner. Her forteller han historien om en av de største bokserne gjennom tidene, Jack Johnson (1878-1946). Rasespørsmålet står selvfølgelig sentralt og von Eeden får vel et visst utslipp for egne frustrasjoner via historien. Det er en fascinerende beretning om hvor jævlig mennesker kunne behandle andre p.g.a. hudfarge og hvilken storhet de viste som klarte å stå i mot. Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg har bestilt inn bind 2.
Pierre Christin er et av de store geniene blant all verdens tegneserieforfattere. Hans samarbeid med Enki Bilal, Annie Goetzinger (Den hvite sultaninde, Ad egne spor og Pigen fra æreslegionen) og Jean-Claude Mezieres med Linda og Valentin. Albumet jeg hadde tenkt å nevne her er Dobbeltagenten fra Rumænien fra 1984. Tegnet av, den for meg helt ukjente, Bernard Puchulu, men når en leter på nettet finner en alltid noe. Og Puchulu har tydeligvis rukket å tegne en rekke serier siden. Handlingen i dette albumet utspiller seg i tiden etter 2. verdenskrig. Europa er i ferd med å deles i to og de allierte okkuperer fremdeles de erobrede områdene. Deler av handlingen utspiller seg i Wien hvor vår hovedperson inngår en rekke lysskye avtaler med representanter for flere av okkupasjonsmaktene. Han er også nede i Tyrkia og gjør avtale om import av et større kvanta opium. Dette blir til sammen en glimrende thriller med en overraskende slutt. Puchulu imponerte meg første gang jeg leste dette albumet sent på 80-tallet.
Nå har det i flere år vært et svare styr om disse levende døde bloddrikkerne, vampyrene. Jeg har gått i surr i alle forfatterne som alle har skrevet hver sin serie. En som det ikke har vært mye snakk om er Anne Rice og hennes 10 bøker i The Vampire Chronicles. Av bøkene i denne serien har jeg sett to filmatiseringer, lest en (Mnemnoch the Devil og denne er glimrende selv om den inneholder vampyrer) og har tegneserieversjonen av bok nr. 2, The Vampire Lestat. Opprinnelig gitt ut i 12 hefter av Innovation Comics i 1990-91 og adaptert av Faye Perozich. Tegneren/maleren er amerikanske Daerick Gross. Han har ikke de helt store merittene å vise til, men illustrerte også oppfølgeren Queen of the Damned. Her får en altså vite forhistorien til Lestat. Hvor han starter tilværelsen som ubemidlet adelsmann på 1700-tallets franske landsbygd og hvor han siden flykter til Paris og havner i dårlig selskap. Så ille er dette selskapet at han ender opp som vampyr. Siden følger vi denne ufattelig snobbete udøde gjennom historien og frem til han er etablert som rockestjerne i 1980-årenes Los Angeles. I løpet av denne tiden blir han også vist hvor urvampyrene oppbevares og de treffer en i neste bok, Queen of the Damned. Selv om jeg ikke viser meg fra min mest entusiastiske side her er dette en bra serie. Den viktigste innsigelsen er at den er vel lang.
I 1996 kom Samlaget ut med den lille biografiske tegneserien Ivar Aasen: Ei historie om kjærleik. Denne ønsket jeg meg til jul det året og fikk den også. Ikke fordi den var skrevet av Erna Osland og hun gjorde en grei nok jobb med å fortelle de viktigste begivenhetene i Aasens barndom, ungdomstid og voksne liv. Jeg ønsket meg den ikke fordi jeg er en stor fan av Aasens liv og virke. Derimot var grunnen at Arild Midthun var tegneren. Han er i mine øyne Norges største tegneserietegner og det har jeg ment siden Norsk Mad ble gitt ut for annen gang. I Ivar Aasen får han vist hvilken glimrende realistisk tegner han også er. I nyanser av grått, brunt og svart gjør han denne nynorskens far levende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar