Da jeg var ung, var jeg radikal. Så ble eldre og tenke tanker tok lengre tid og jeg ble konservativ. Så jeg var pro-Palestina som ung og nå har jeg påtatt meg Sisyfos oppgaven det er å forsvare staten Israel. Et av verdens mest moderne demokratier som har sperret inne halvannen million mennesker i Gaza. Hvor den sittende statsministeren skryter av å være den som saboterte Oslo-avtalen og hvor religiøse fanatikere setter den politiske dagsordenen med henvisning til en 3000 år gammel kontrakt inngått med en Jahve. Og allikevel er jeg overbevist om at denne konflikten sees på som altfor svarthvitt, hvor en part alltid er offeret og den andre overgriperen. Begge parter har feil og med det som utgangspunkt ville en mulig løsning kunnet komme litt nærmere.
Maximilien Le Roy er en fransk serieskaper jeg ikke vet noe om. Annet enn at han i samarbeid med den unge palestineren Mahmoud Abu Srour har fortalt dennes historie. Om det å leve i skyggen av en mur som står hvor en tidligere lekte, bodde og dyrket bl.a. oliven. Mahmoud jobber i familiens kolonial, omgås vesteuropeere som er kommet for å protestere, en får i tilbakeblikk se ting som har skjedd i Mahmouds liv tidligere og det at han går med en mulig kunstner i magen. En blir vist forskjellsbehandlingen israelerne utviser med hensyn til å slippe folk gjennom sperringene. De fra vesten viser passet og er i gjennom, mens palestinere kan bruke et døgn på å tilbakelegge denne minimale avstanden.
Dette er ikke en fortelling preget av objektivitet, men hvem kunne ha klart det etter å ha levd et liv med urettferdig behandling. Det er allikevel en viktig historie å ha lest og viser igjen hvor godt tegneseriemediet egner seg til å fortelle denne typen historier. Roys tegninger varier mellom det skisseaktige, nesten fotografiske og det en kan kalle kunstnerisk. Og en må ha lært noe når en har lest denne historien ferdig. Foruten at det er en knakende god serie uavhengig innholdet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar