mandag 3. mars 2014

Et nesten helt unødvendig innlegg og allikevel av litt betydning for meg

Jeg er ikke veldig overtroisk, bare litt. Har ikke tråkket på mer enn et kumlokk i løpet av de fem siste årene og har et veldig anstrengt forhold til tallet tretten. Det som aldri slår feiler når jeg leser et tegneseriehefte eller album så tar jeg alltid den første pausen på side tretten. Og det kan ha betydning for hvordan mitt videre liv kan utarte seg. Når jeg så har postet tretten innlegg i år er det om å gjøre å få ferdig det fjortende også. Bare for å være på den helt sikre siden.
Jeg har nå fått lest meg gjennom alt det jeg har fått tak i av Captain America og er litt imponert. På tross av erkeskurk galleriet bare synes å bestå av Red Skull og hans datter, Baron Zemo og utallige organisasjoner sprunget ut fra A.I.M. (Advanced Idea Mechanics) har det vært underholdende. Mest fordi Ed Brubaker er en glimrende forfatter og tegnere som f.eks. Steve Epting ikke er så verst de heller. Av andre Marvel serier å se frem til blir det bl.a. Ultimate Elektra og Ultimate Daredevil and Elektra skrevet av henholdsvis Mike Carey og Greg Rucka.
Når det kom til hva som var best av DC og Marvel`s serier var det en kort periode (1978 til 1985) hvor jeg mente at Marvel hadde de desidert beste seriene, men utenom denne har jeg alltid foretrukket DC. Etter å ha lest hefter fra serier jeg vanligvis ikke ville kommet over fra DC er jeg nesten tilbøyelig til å skifte mening igjen. Mr. Terrific, Martian Manhunter, Manhunter, deres forsøk på å gjenopplive Wally Wood`s T.H.U.N.D.E.R Agents og en rekke andre titler og felles for dem alle var at de var mierda. Dårlig tegnet og med ubegripelig latterlige manus og hvor antall ord skulle skjule det.
Så var det jeg kom over et hefte i miniserien Rann-Thanagar Holy War. Skrevet og tegnet av Jim Starlin (rentegnet av Ron Lim som for en gangs skyld gjorde en mer enn bare nogenlunde brukbar jobb). Det er ingen som kan storslagen Space Opera bedre enn Starlin og dette var ikke noe unntak. Hvor demiurgen, guds onde arkitekt, forteller hvordan han først ble nesten tilintetgjort av den guddommelig, overlevde på et sub-atomært nivå, og nå er i ferd med å gjengjelde tjenesten. Mot seg har han tungvektere som Adam Strange, Starfire (fra Teen Titans) og Bizarro. Imponerende underholdning.
Så etter å ha vadet gjennom dette mindre enn middelmådige, har ennå et Wonder Woman Annual skrevet og tegnet av John Byrne igjen, er det bare se frem til det som kvalitetsmessig er mye bedre enn dette. Og med det jeg har igjen å lese, bl.a. Animal Man skrevet av Jeff Lemire og Swamp Thing skrevet av Scott Snyder, må jeg si at jeg fremdeles foretrekker DC.

Ingen kommentarer: