torsdag 4. september 2014

Hvorfor jeg ikke trenger å reise

Guy DeLisle er det en må kunne kalle et unikum innenfor tegneserieverden, vel ved siden av Joe Sacco, men det som gjør ham enestående er hans rolle som uavhengig observatør. I motsetning til Sacco, som gir klar beskjed om at han ikke alltid ser seg nødsaget til å være nøytral, er de Lisle den som rapporterer og hvor hans personlige standpunkt ikke blir viet mest plass. Han har tidligere utgitt reisebeskrivelser fra Shenzen (økonomisk frisone like nord for Hong Kong), Pyongyang og Burma. De to første stedene reiste han til for å ha overoppsyn med produksjon av animasjonsserier for vestlige tv-selskap. Til Burma reiste han sammen med barn og konen som er ansatt i Leger uten grenser.
Jeg har lest disse, de står i en av bokhyllene der hjemme, og har også truffet mannen. Jeg gjorde et forsøk på å intervjue ham under Kapittel festivalen i Stavanger i 2008. Han var kanskje ikke verdens beste intervjuobjekt, men det ble fort glemt når en så hva det var jeg manglet som intervjuer. Uansett gjorde han et utrolig sympatisk inntrykk der han lavmælt forklarte seg på sin engelsk med kraftig fransk-kanadisk aksent.
Så er det den fjerde reiseskildringen. Her er det slik at hans kone, Nadege, har blitt jobb i Jerusalem og DeLisle og de to barna flytter etter. De bosetter seg i det arabiske Øst-Jerusalem og med det får DeLisle et oppkomme av historier fra begge sider. De er for mange til at jeg nevner dem i dette innlegget og er det viktigste argumentet for å lese Opptegnelser fra Jerusalem. Boken er 330 sider og det er kanskje en av grunnene til at det har tatt meg så lang tid å få lest den.
Her hjemme har debatten om denne konflikten vært svarthvitt. De fleste som engasjerer seg nå er pro-Palestina og velger å se det palestinske folket som ofre. Motparten er et sammensurium av grupperinger, men hvor de mest aktive er kristenfundamentalister med våte drømmer om dommedag. Selv var jeg ung og radikal og fordømte Israels undertrykking av palestinerne. Inntil jeg kom til et punkt hvor jeg så at det faktisk var flere nyanser i grått enn jeg var i stand til å oppfatte i min ungdoms overmot. Jeg skiftet side uten å glemme palestinernes kollektive lidelse, de jødisk ortodokses ideer om det nye overmennesket eller svinepelser som Netanyahu og hans likesinnede. Det er bare det at Israel er det eneste, nesten, fungerende demokratiet i regionen. Og det at snart 60 års krigstilstand gjør noe med et folk og en nasjon.
Derfor er der en lise å lese DeLisle. Hvor en ikke skal overbevises om det ene eller det andre. Hvor hverdagslivet på begge sider trer frem. Så er det noe av det jeg beundrer mest med DeLisle og hans landsmenn. Denne høflige respekten, det lavmælte og sympatien er det han bruker for å formidle alle disse opplevelsene han og familien gjennomgår. En serie som kan leses av alle, uavhengig standpunkt, og at en som leser sitter igjen med følelsen av at det er ekte. Det eneste jeg kan si som kan virke litt negativt er at dette er ikke den mest spennende tegnede tegneserien jeg har lest. Så var det hvorvidt det egentlig spiller noen rolle.

Ingen kommentarer: