torsdag 2. oktober 2014

For mye av en god ting er ikke alltid å forakte (2)

En av de nye tegneserieforfatterne (ny for meg og ikke det at han nettopp har startet å skrive) er Robbie Morrison. Hans serie Nikolai Dante er noe av det mest underholdende jeg har lest på lenge. Nå er det ikke slik at jeg kan komme opp med en britisk tegneserieforfatter som ikke kan sies å være mindre enn glimrende, men Morrison har vært en av de virkelig positive overraskelsene i løpet av det siste året. Jeg vet ikke hvor mange serier jeg har lest i løpet av dette året, men det er mer en et par (og femti).
Derfor er det litt merkelig at jeg har utsatt å lese hans Drowntown (bok 1) med flere måneder. Tegnet av Jim Murray og hans mest kjente serie til nå må være Batman/Judge Dredd: Die laughing som finnes i samlingen Batman: The Judge Dredd Files her på biblioteket. Vel, hovedpersonen i Drowntown er den forsofne og tidligere politimannen Leo Noiret. Nå er det slik at helten i hardkokte kriminalromaner har helten flere sosiale handicap, men ingen kan måle seg med Leo. Det de nesten alle har til felles er integritet og en nesten samvittighetsløs søken etter svarene.
Settingen er lagt til et London som synker raskere enn Venezia. Hvor genteknologien har løpt løpsk. Noe som blant annet viser seg med at rotter er smartere enn vår helt. Leo blir reddet fra en sikker død og treffer en av denne verdenens mest innflytelsesrike personer. Hun vil ha rede på hvem hun virkelig er. Fra da av blir en fortalt om Leos undersøkelser og samtidig gitt innsyn i det livet denne kvinnen nå ikke husker.
Igjen en historie som er kriminelt underholdende. Hvor Murray`s tegninger er nesten ubeskrivelig bra og gjør det å lese Drowntown så intenst mye bedre. Det Morrison har gjort her er å ta en av mine favoritt subsjangere og gi den en ny vri. Så er det bare å telle ned til bok 2 kommer og se hvor Morrison og Leo er på vei.

Ingen kommentarer: